MONIKA CORNELIA VERDE
Author Cecilie Malm Brundtland Translated by Ingrid Lundh
Verde has chosen landscape painting as her arena. Her references point towards French 1950's Abstraction of such significant masters as De Staël, Estéve and Poliakoff.
With landscape as her starting point she creates diverse interpretations from just a few themes. In the larger paintings we recognise rock faces that are laid up in rhythmical sections surrouding two cave entrances framed by supporting columns, and the sea stretching like a narrow band at the bottom of the painting. In other paintings the sea and the sky are predominant, where painterly surfaces are juxtaposed creating discordant areas in the foreground. Here we see rock walls running together or opening up, crusts of earth tearing or pressed together. The themes vary in colour, rhythm and structure where repetition of the titles underlines the continuity in the pictures.
Although nature forms the background of Monika Verde's paintings they do not represent specific places. They are never the less based on a landscape she has seen and experienced. It could be the smooth slope of naked rock and the sea outside childhood's Larvik or experiences from her many trips to Asia. However, in her paintings, fragments of the landscape are brought forward by her imagination as to correspond to the message she wants to communicate. Monika Verde does not paint landscapes with people, yet she searches for the emotions these landscapes would evoke apon them. It is this recognition - not the places that interest her.
Dance took Monika Verde’s time for many years and experiences such as movement, stillness, weight, elasticity and dicipline are manifested in her paintings. These contain a tension created by the different elements not having been placed in a safe relation to one another. It is the moment between balance and fall, transition and stability that the artist wants to capture in her pictures.
Monika Verde only paints in oil, because during its slow drying process so many possibilities offer themselves. A forceful stroke can be left for days at a time only to be changed later on, layers can be interwoven or pushed and pulled across the canvas. In the same way transitions between surfaces can be clearly divided or different layers can intermingle.
The drying process is used conciously so that the paintings are built up layer by layer from different colour elements that are often only traces left from layers beneath that are allowed to remain as accents. The brushstroke varies to create vibration and depth, but also rythmical sequences and directions. Once the theme is decided she uses colours as building blocks to construct her pictures. Alternating from cold to warm tones, thin to powerful strokes she conjures forth the atmosphere and intensity she wishes to create.
Ambiguity lies within the paintings, therefore she uses titles that give a description of the pictures’ formal composition while these also carry several interpretations.
Forskyvning - Displacement, Frittstående - Solitary, Ekko - Echo, Forsamling - Assembly, Dragning - Attraction, Fremdrift - Progress are all titles that have a duality underlining the pictures’ open character and experience of dynamic.
MONIKA CORNELIA VERDE
Skrevet av Cecilie Malm Brundtland
Verde har valgt landskapsmaleriet som sin arena. Det er en gjennomarbeidet tradisjon hvor hennes referanser peker i retning av fransk 1950-talls abstraksjon med størrelser som De Staël, Estéve and Poliakoff.
Med utgangspunkt i landskapet gjenskaper Monika Cornelia Verde noen få temaer i ulike variasjoner. I de større maleriene kjenner vi igjen fjellveggene som er murt opp i rytmiske partier rudt to huleåpninger med støttende stolper rundt, og havet som streker seg som et smalt bånd langs nedre del av bildet. I andre bilder dominerer hav og himmel, hvor maleriske flater er satt opp mot hverandre i urolige partier i forgrunnen. Her sees fjellvegger som løper sammen - eller åpener seg, jordskorper som revner seg eller presses sammen. Temaene varieres med ulike farger, rytmer og strukturer hvor gjentagelsen av titlene understreker en kontinuitet i bildene.
Selv om naturen utgjør bakgrunnen or Verdes malerier er ikke dette stedspesifikke bilder. Utgangspunktet er riktignok et landskap hun har sett og opplevd. Det være seg de blanke svabergene og havet utenfor bardommens Larvik eller opplevelser fra en av de mange reisene hun har gjort i Asia. Men i bildene bringes partier av landskapet videre av hennes egen fantasi slik at resultatet svarer til følelsen av det hun ønsker å formidle. Det kan være opplevelsen av en volsom fjellvegg, en ubehagelig revne i bakken eller dramatikken i et stenras. Temaer plukkes opp og forflyttes videre i de neste maleriene, bilder som er malt samtidig, men i andre variasjoner og farger. Monika Cornelia Verde maler ikke landskaper med mennsker, men søker følelsen mennesket ville hatt i møte med dette ladskapet. Det er gjenkjennelsen - ikke stedet som interesserer henne.
I mange år opptok dansen mye av Monika Cornelia Verdes tid, og i maleriene ligger mye av disse arfaringene lagret. Man kan beskrive bildenes oppbygging rundt ord fra dansens vokabular som bevegelse og ro, tyngde og strekk, elastisitet og disiplin, en streben oppover mot en rotasjoner nedover. Bildene har en spenning i seg som skapes ved at de ulike elementene ikke plasseres helt trygt i forhold til hverandre. Derfor kan man lure på om hulene er i ferd med å rase sammen eller om de tåler vekten av de stablete stolpene. Det er øyeblikket mellom balanse og fall, forskyvning og stabilitet som kunstneren ønsker å fange i sine bilder.
Monika Cornelia Verde bruker bare oljemaling i bildene, fordi den langsomme tørkeprosessen med dette maleriet gir så mange muligheter underveis. Et kraftig strøk kan stå i dagesvis, for så å forandres, strøkene kan flettes i hverandre eller dyttes og draes bortover lerretet. På same måte kan overganger mellom flatene avgrenses presist eller legges i hverandre i ulike skijkt. Tørkingsprosessen brukes helt bevisst, samtidig som det gir henne mulighet til å arbeide frem bildene over tid. Lag på lag bygges de opp av ulike fargeskijkt der ofte bare spor av et underliggende strøk får stå igjen som aksent. Kostbruken varieres for å skape vibrasjon og dybde, men også rytmiske sekvenser og retninger. Når temaet er bestemt bruker hun fargene som klosser for å bygge opp bildene. Vekslende mellom kalde og varme toner, tynne og kraftige strøk trekker hun frem den atmosfæren og intensiteten hun ønsker å gjenskape.
I maleriene ligger en flertydlighet og opplevelse av at bildene trekkes i flere retninger. Derfor bruker hun også titler som både gir en beskrivelse av bildenes formale oppbygging, samtidig som de bærer flere betydninger i seg. Forskyvning, Ekko, Forsamling, Dragning, Fremdrift, og Frittstående er alle titler som har en dobbelhet i seg som understreker bildenes åpne karakter og opplevelse av dynamikk.
MONIKA CORNELIA VERDE
Author Therese Veier, Cand.Philol Arthistory, arthistorian, artcritic
Plato: A thing is not seen because it is visible. A thing is visible because it is seen.
For centuries different ways of viewing the landscape has affected landscapepainting as a genre; from being used as a background in other motifs, to romanticisms subjective landscapes, changes brought by industrialism and the cultivated cityscape. How man perceive and look at nature is reflected in landscapepainting.
Monika Verde paints landscapes, and by doing this she places herself within a long arthistoric tradition. She paints landscapes with both familiar referances and abstraction. She is not interested in recapturing a specific landscape or a particular place, but instead to awaken a sense of recognition. Her way of experiencing the landscape is meant to create an impact on the viewer. Her landscapes are directed towards mans psychology and feelings. These feelings can be either conscious or unconscious. Landscape is used as a reflection of man.
In both composition an brushstrokes Monika Verde works with contrasts and tension. As an example; static - dynamic, strain – emotion, transparent – dense, up – down, tight – loose, bound – free, abstract – recognizable, light – dark, soft – hard, open – closed. All these contrasts still adds up to a harmonic composition as a whole. It is still kept open how one should read the paintings. Monika Verdes paintings are physical. They are filled with movement, not just through expressive and dramatic brushstrokes and colours. Her colourcombinations are often strong and a bit quirky, not typical nordic colours. In the motifs where the center of the canvas looks split or ripped open like a tear, the impression is that there has to be strong powers behind this split. It is almost a physical experience. Her titles amplify the impression that her motifs express movement.
Monika Verde has always been very consistent in how she uses and varies only a few elements in her paintings. She often paints one motif many times and over a period of several years, just to see which different effects she is able to attain.
In her new series of paintings a new motif has manifested itself, the sun. The sun is an extremely charged symbol, and in addition so recognizable and commonplace that it is hard to work with it as an artistic motif. The sun is mankinds most important source of energy. Several religions and cultures have worshipped the sun. All life on earth depends on the sun in order to live, yet the sun possesses a deadly force. Although the sun is extremely far away from earth, we still feel the sunrays effect directly on our bodies. We feel it only slightly and weak during the winter months, but strong on our skin in the summer. Monika Verde tries to illustrate the suns power in her painting where the sun actually breaks into and destroys a hard solid mountain. All life implies death. To live, signifies death. Despite it´s strenght it is difficult to perceive the sun as concrete physical mass. Those who have seen the sun set knows what it looks like when it looses it´s shape on the surface of water and later disapears behind the horizon. In another motif Monika Verde has played with the idea that the sun physically transforms, looses it´s shape and melts into the water. She paints the sun almost like gold. The sun becomes a phenomenon – is the sun the way we see it, or think we experience it.
MONIKA CORNELIA VERDE
Skrevet av Therese Veier, Cand.Philol kunsthistorie UiO, formidler
Platon: En ting er ikke sett fordi den er synlig. En ting er synlig fordi den er sett.
Ulike synsmåter har påvirket landskapsmaleriet i århundrer; fra å bli brukt som bakgrunnskulisse, til romantikkens personifiserte landskap, industrialismens inntog og det kultiverte bylandskap. Menneskets forestillinger og ulikt syn på naturen viser seg i landskapsmaleriet.
Monika Verde maler landskap, og plasserer seg med dette inn i en lang tradisjon i kunsthistorien. Hun maler landskap med gjenkjennelighet og abstraksjon. Det er ikke et spesifikt landskap eller sted hun er opptatt av å gjenskape, men en følelse av gjenkjennelighet hos betrakteren. Opplevelsen av hennes landskap skal etterlate en virkning hos de som betrakter dem, men følelsene som oppstår kan være ubevisst eller bevisst. Hennes landskap henvender seg til menneskets psykologi og følelser. Landskapet brukes som en gjenspeiling av mennesket.
I strøk og komposisjon arbeider Monika Verde med motsetninger og spenning mellom kontraster. Eksempelvis; statisk-dynamisk, press-følelser, transparent-tett, opp-ned, fast-løst, bundet-fritt, abstrakt-gjenkjennelig, lyst-mørkt, mykt-hardt, åpent-lukket mm. Summen av disse kontraster er allikevel harmonisk i billedflaten. Løsningen er åpen.
Monika Verdes malerier er fysiske. De er fyllt av bevegelse, ikke kun i form av ekspressive dramatiske strøk og farger. Fargekombinasjonene er ofte sterke og litt sære, unordiske. I motivene der midtpartiet i lerretet deles eller åpner seg som en rift, er inntrykket at krefter ligger bak denne deling. Den oppleves nesten fysisk. Hennes titler forsterker oppfatningen av at motivene uttrykker bevegelse.
Monika Verde har hele tiden jobbet meget konsekvent med å bruke og variere få elementer i sine maleri. Hun maler ofte et motiv flere ganger og gjennom flere år for å se hvilke ulike virkninger hun kan oppnå.
I hennes nye malerier denne gang er det imidlertid dukket opp ett nytt motiv, solen. Solen er et ekstremt ladet symbol, og så gjenkjennelig og nesten banal at den er vanskelig å jobbe med som kunstnerisk motiv. Solen er menneskets viktigste kraftkilde. Mange religioner har tilbedt og dyrket solen. Alt liv er avhengig av solen for å leve, men den besitter også en dødelig kraft. Solen er ekstremt lang unna, allikevel føler vi dens virkning direkte på kroppen. Vi kjenner den svakt om vinteren, sterkt mot huden om sommeren. Monika Verde forsøker å illustrere solens kraft i sitt motiv der solen faktisk bryter seg ned i og ødelegger det harde solide fjellet. Alt liv innebærer egentlig døden. Det å leve, betyr at man engang skal dø.
På tross av sin styrke, er det vanskelig å oppfatte solen som konkret fysisk masse. Alle som har sett en solnedgang, vet hvordan det ser ut når den mister sin form i vannflaten og forsvinner ned bak horisonten. I et annet av sine motiv har Monika Verde lekt med tanken om at solen flyter ut og faktisk endrer form, mister den. Hun maler solen nesten som gull. Solen blir et fenomen - er den faktisk er slik man ser den, eller tror man oppfatter den.
MONIKA CORNELIA VERDE
Author Marit Slagsvold; Sociologist and Gestalttherapist under education
Landscape – Exhibition 2008, A comment
In the paintings of Monika Verde I find something indeterminable in myself. Something I have experienced, but don’t know what is. A distant memory, an obscure dream, a fear of the future? Like a recognition of something unconscious.
This is why I’m challenged by the paintings of Verde. I can’t easily escape into the interpretations. Well, I could, but I’m not confident that they will hold. Except for my potential resistance and want for being done with the pictures, to get over them.
The paintings of Verde calls for an attitude. That I meet them with a posture, in body and mind. A state of presence. That I open myself up and are present, here and now. I experience this like a possibility, on the border of an obligation, to settle in front of the paintings and see what happens. Between me and the pictures. In the place we meet.
What happens? I’m filled with a strong will, almost need – the word “obligatory” appears. The obligatory of stating things like it is. The only, the complete, the godliness of existence. Or rather, what I experience existing. Independent of wether it can be called something, if it is experienced by others, if it’s worth anything, if it lasts, if it can be understood, explained or defended.
The will does not bond to limitations. “Further, further”, says the paintings of Verde. Limitless horizons that reaches and reaches. Fields that break and continue to break. Water that runs and runs. Is it life – that everything breads? Or death – that everything dissolves?
And above all dazzles clouds and skies, like an overreaching arch, something that looks after and ensures that what is – the experiences, the existence – will hold. The clouds reminds me of time, the safe and well known that runs and runs and ensures movement, continuity and propulsion. The one that knows where it’s going. But, I won’t stay for long in the state of mind for retaining, for the thought of time awakes recognition, again, of something I don’t know what is. Something that are and aren’t. Something that runs and doesn’t run. The moment that is birth and death in one.
MONIKA CORNELIA VERDE